Sykkelturen

Julen virket så uendelig langt frem i tid når jeg lå på et grønmalt rom på det lokale sykehuset en vakker solskinnsdag i slutten av juni. Det var et stort rom og det var utsikt til kunsten i hagen. Jeg hadde eget bad og jeg hadde min egen hjelper til å dusje meg. Utfordringen med å sitte på dopotta kommer jeg tilbake til. Men la meg fortelle hvordan jeg vet at det er førti firkantede ruter i det taket på ortopedisk avdeling og hvorfor jeg lå der i blomstrete pysjamas og røde stripete sokker. Arbeidsdagen var over denne onsdagen og jeg var trygt hjemme. Jeg var akkurat ferdig med å henge opp en vask med sommerklær før bruktsykkelen kom inn porten. Den skulle testes og vi ble fort enige om hvor testingen skulle foregå. Det ble pakket en sekk bestående av en vannflaske og ett par bananer. Sekken ble lagt i kurven på styret, hjelmen var godt plassert på hodet, ut av gårdsplassen og bortover gaten gikk første etappe. Bremsing og avstigning for å krysse hovedveien foregikk uten problemer og jeg var lykkelig over følelsen av å håndtere dette fremkomstmiddelet. Den følelsen endret karakter borti neste gate... Bakken gikk oppover og jeg taklet både pedaler og gir, annerledes ble det når toppen ble nådd. Bremsene skulle testes skikkelig og den på venstre side ble trykket inn og effekten av den ble ikke som forventet. Høyre brems ble prøvd og bom...sykkelen bråbremset. Den ble lagt pent ned, jeg satte høyre fot på fortauet mens den venstre ble sittende fast i sykkelen og jeg hinket bortover med sykkelen på slep. Det lekte noen barn rett ved og de opplevde nok et underlig skue. Det var et stakittgjerde rett foran meg og med armen rett ut peilet jeg meg inn på det for ikke å skade meg. Gjerdet er fortsatt uberørt av min hånd.

Bremsene skulle testes skikkelig og den på venstre side ble trykket inn og effekten av den ble ikke som forventet. Høyre brems ble prøvd og bom...sykkelen bråbremset.

Foran gjerdet våknet jeg med noe som føltes som et dødt dyr under kjaken min. Heldigvis var vi to på denne turen og det ble raskt ringt etter hjelp. Noe dødt dyr var ikke å finne. En stykk meg med lykkemaske i ansiktet, en død arm med svak puls, en oppklippet t-skjorte, en ryggsekk med vannflaske og to bananer var på vei til sykehuset med sirener og blinkende blått lys.

Sykehuset

I akuttmottagelsen på sykehuset ble det høy aktivitet og mange mennesker var involvert. Det ble fotografert og det ble trykket på og det ble kjent på. Det ble ristet på hodet og det ble trøstet. De forespeilet meg en skulder ute av ledd og jeg gjorde så godt jeg kunne for å gi dem armen, som de uttrykte det, og videre ble det strukket og bendt til de mente armen var på plass og de tenkte jeg kunne dra hjem.

Etter en ny runde under kameraets skarpe linser ble det en lang stund til den hjemturen. Etter nærmere undersøkelser og gjennomgang av nevnte bilder ble jeg trillet opp på det grønne rommet med førti ruter og utsikt til kunsten i hagen. Med blomstrete pysjamas og røde stripete sokker ble jeg liggende der en stund. De konstaterte en knust skulder på høyre side og pratet om operasjon allerede neste dag.  At armen virket død trodde jeg var en naturlig konsekvens av den skaden og tenkte ikke mer over det på det tidspunktet.

Kvelden gikk og natten kom sigende, ansikt burde vaskes for tårer og tenner pusses. Og nå skal jeg fortelle om det første møtet med dopotta på badet.

Da det var armen som var skadet høres det nok rart ut med å ha utfordringer med dobesøk, men du skjønner greia når du hører årsaken.  Armen som ikke var festet i skuldra lenger, bare hang som et vedlegg til kroppen og jeg hadde ingen mulighet til å styre den, selv om hodet ville.

Resultatet av dette ble at armen allerede var nedi porselenet før jeg fikk rompa nedpå skåla. Det var en rar og fortvilet følelse og med hjelp av den samarbeidsvillige venstre armen fikk jeg lirket den ut igjen og ærendet på do kunne gjennomføres og ansiktet ble igjen fylt med tårer.

Natten gikk selv om jeg ikke husker mye av den, bortsett fra all smerten som ble døyvet av piller jeg ikke trenger vite navnet på. Det ble morgen og de hadde sagt at en skulderprotese skulle opereres inn den dagen. Jeg skjønte selv at det ikke var på agendaen da ingen kom for å gjøre meg klar til å bli skjært i. Smertene var uutholdelig samtidig som jeg ikke helt visste hva som var vondt og hvor det gjorde mest vondt.

Det kom inn en hyggelig sykepleier som kom med et mindre hyggelig budskap. Jeg var satt opp til operasjon først om fem dager. Med et sinn fullstendig ute av kontroll, med ansiktet fullt av tårer ba jeg han ta meg med ut i gangen, inn i heisen for så og kjøre meg opp på taket slik at jeg kunne hoppe. Irrasjonelle tanker som dette kommer helt av seg selv, men der og da var det ramme alvor fra min side og jeg mente det oppriktig. Jeg gråt over armen, jeg gråt av redsel og fikk noen piller samtidig som han prøvde med trøst og fornuftige ord. For alle parter var det best at jeg sov. Utover dagen, da jeg våknet av et smertehelvete, trillet de meg til anestesien og der satt de inn plexuskateter i skulderen hvor pleierne kunne fore meg fortløpende med smertestillende og dette ble en bra løsning både for personalet og meg.

Med hodet full av angst og frykt, med en neddopet kropp, med stadig tilbakevendende tårer i ansiktet, trengtes det en helvask og det kom en ung mannlig pleier som skulle hjelpe meg med det.

I en slik hjelpeløs situasjon bryr du deg ikke om at du blir vasket både her og der og hvem som gjør det. Turen via dopotta var fortsatt en utfordring.

Etter hvert prøvde jeg så godt jeg kunne å håndtere denne ventingen, fem dager virket som en uendelighet, men jeg hadde både TV og mobiltelefon. Jeg hadde besøk og jeg fikk både mat og drikke.  Jeg hadde til og med fått en liten teddybjørn!

Operasjonsdagen kom, og jeg ble dusjet og stelt i stand. Jeg ble trillet ned og var redd og ansiktet var igjen vått av tårer. Selv om jeg var heldig å ha blitt informert om hva som skulle gjøres av både lege og av de som jobber i anestesien, var angsten til å både føle og lukte.

Sengen og jeg ble trillet ut av det grønne rommet og inne på operasjonsavdelingen ble jeg ytterligere klargjort med flere kanyler og koblet til det ene og det andre og visste at jeg var i de tryggeste hender. En lykkemaske ble lagt over nese og munn og det neste jeg husker var at noen sa navnet mitt og at jeg skulle våkne. Rene magien disse lykkemaskene! Legen som opererte inn en omvendt deltaprotese meddelte at dette hadde gått helt fint, jeg var sydd pent igjen og jeg ble trillet ut på en stue hvor jeg skulle ligge til jeg våknet ordentlig.

Jeg hadde det egentlig helt fint i den tilstanden jeg var i og hadde det ikke så travelt med å våkne.

Utover dagen var jeg tilbake på rommet mitt og armen var nesten like død som før operasjonen, selv om jeg skjønte at den satt fast i skulderen som det var blitt lovet. Underarm, hånd og fingre var fullstendig uten kontroll enda hodet mitt prøvde å styre dem og alle innså at armen var mer skadet enn først antatt. Alle nervene fra øverst i skulderen og til ytterst i fingertuppene var lamme og musklene hang slappe som store grevinneheng på hele armen.  Armene mine var godt trent fra før og nå var den ene helt ubrukelig. Utfordringen på dopotta skulle fortsette. Frykten, fortvilelsen og desperasjonen overtok helt både kropp og hode og jeg brukte opp en rull dopapir til tårer resten av den dagen og smertene for gjennom armen som elektriske sjokk.  Jeg har aldri vært så motløs og redd og igjen kom tanken om å hoppe fra taket. De ga meg noe i armen og jeg sovnet.

Dagen ble til natt og igjen til en ny dag og pleiere kom stadig og fylte på smertestillende i åpningen de hadde laget i høyre skulder. I tillegg hadde jeg to kanyler i venstre hånd så mulighetene for å lindre smertene var absolutt tilstede. Dette gikk stort sett bra, og de fleste pleierne var forståelsesfulle og utførte dette uten sure miner eller negative kommentarer. En ettermiddag var smertene så voldsomme at jeg måtte be om ytterligere hjelp for å lindre dette smertehelvetet og hjelpen kom raskt, men denne gangen var det hverken hyggelig eller forståelsesfullt eller smertefritt. Det ble kavet veldig med å få opp proppene som holder kanylen og plexuskateteret tett, det ble uffet og det ble stønnet og jeg skjønte fort at dette ikke passet damen rett før hennes skift var over.

Der jeg lå hjelpeløs og sårbar ga jeg uttrykk for at det var en upassende kommentar og at smerter ikke tar hensyn til vaktskifte.

Det kom et lite smil i ansiktet og en høflig beklagelse, damen kunne gå hjem, mine smerter roet seg og jeg sovnet etter hvert.

Disse dagene sov jeg mye, jeg gråt mye og pleiere og leger fortalte meg gang på gang og enda flere ganger at de trodde nervene våknet igjen og at arm og hånd skulle kunne brukes normalt. Et sted langt frem i tid. Jeg trodde ikke jeg hadde den tiden. På et tidspunkt kobler hjernen ut all fornuft og den forblir i et seigt, skummelt mørke og kroppen går inn i en sjokktilstand. Man får også en følelse av verdiløshet av å ha mistet en kroppsfunksjon, en tanke som i ettertid er helt absurd. Den tanken må tas tak i og jobbes med. Tanken om å måtte trenge hjelp sitter langt inne hos mange av oss og følelsen av at stoltheten går tapt ved å innse at vi kanskje ikke kommer til å klare alt selv i livet er en sår følelse.

Helsepersonalet på sykehuset tok denne tilstanden jeg var i på alvor og en ettermiddag stod det en dame med rød kjole og hvit frakk og presenterte seg som sykehuspresten og var der for meg. Sånt gjør inntrykk!

Jeg ble liggende på dette grønmalte rommet i to uker og en kveld den tredje uken ble sekken med vannflasken hentet fra skapet og lagt på senga og jeg ble trillet til et annet rom litt lenger ned i korridoren. På den korte tiden dette tok observerte jeg noen pasienter som ikke var så heldige å ha rom i det hele tatt. Det nye rommet var heller ikke beregnet for mer enn en pasient, men det var rigget til to og jeg skjønte at jeg kom til å få selskap og rundt midnatt kom det en dame med begge beina i gips og strekk. Hun hadde større utfordringer med dopotta enn jeg hadde.

Det ble morgen og vi hilste på hverandre og det ble frokost, tabletter og legevisitt. Utover dagen var det tid for familievisitt og hun fikk besøk av sin mann.

Jeg fikk også besøk denne dagen og da det fortsatt var sommer og sol spiste vi is utendørs da rommet var for trangt til flere enn de som sengene tilhørte. Etter en lang stund ute, og med to nye fregner på nesa, var jeg sliten og ville hvile. På rommet var det sykkelritt på fjernsynet og ektemannen hadde satt seg godt til rette. Til å begynne med turte jeg hverken prompe eller gå do så jeg gikk ut igjen og ble sittende på en stol i gangen. Det sykkelrittet som går om sommeren varer noen timer og dager. Dette besøksritualet gjentok seg også dagen etter og også dagen etter der igjen. Vi ville lufte på rommet og han klaget at det ble trekk på han.

Da måtte jeg presisere at det faktisk ikke han som var pasienten og at han gjerne måtte forlate rommet. Det ble litt styr, men pleierne tok ansvar og en sen kveld gikk han og min medpasient kunne nyte noen timer alene og jeg kunne gå på do.

En av de siste dagene før hjemreise kom det en spesialist på nerveskader og skulle undersøke min situasjon. Senga og meg ble flyttet til et sted jeg ikke hadde vært tidligere og jeg lå der i gangen i min blomstrete pysjamas og stripete røde sokker og ikke visste hva som ventet meg. Det kom en hyggelig mann og hentet meg, vi lot senga stå i gangen. Jeg fikk mange nåler i armen og alt ble koblet til en skjerm. Han la sin hånd i min lamme hånd og han ba meg klemme så hardt jeg kunne. På det tidspunktet trodde jeg tårene mine var oppbrukt, men når han sa ja, dette er bra, rant det over av fortvilelse og frykt.  Jeg klarte jo ikke til å klemme rundt hans hånd. Men skjermen viste at min hjerne sendte signaler om at den ville selv om jeg ikke skjønte det da. Da sa han en setning som jeg har holdt fast ved: Dette er bra og armen blir kanskje ikke helt som den var, det kan hende du trenger hjelp til å ta ned den krystallvasen du har stående på øverste hylle. Med de ordene tok han bort litt frykt.

Etter tre uker på sykehuset ville de jeg skulle reise hjem og jeg ble både glad og redd. Armen var fortsatt ute av kontroll og høyre hånd var ikke til hjelp for noen ting.

Personalet hadde snakket med kommunen om hjelp i hjemmet mitt de dagene jeg skulle være der før det ble ledig plass på rehabiliteringssenteret de hadde ordnet meg plass for tre uker.

Tirsdag i hjemmeuken ringte de meg fra Rikshospitalet og ville ha meg inn på kontroll og for å følge meg opp. De hadde satt av tid til meg allerede tidlig morgen dagen etter. Drosjen kom og skulle kjøre meg til et sted jeg ikke hadde vært tidligere og jeg var litt spent på hva som ventet meg. Jeg hadde pakket med meg tannbørste og andre toalettsaker, undertøy og en flaske vann. Bananer var ikke med på tur denne gangen. Litt spent var jeg og lurte på hva de skulle gjøre med meg og om de ville ha meg liggende der. En nervespesialist, en student og en sykepleier møtte meg og de sjekket nerver, muskler og manglende funksjon i hånden og i fingrene. Videre fulgte de meg til en avdeling hvor det var fysioterapeuter og ergoterapeuter og der ble jeg værende i flere timer. Denne stunden var veldig nyttig, imponerende og effektiv. De formet en skinne som går fra under albuen og helt ytterst på fingertuppene, den skal være på hver natt heretter. De viste meg mange forskjellige øvelser jeg skulle gjøre med hånd og fingrer, de ga meg mot, satt opp ny time og bestilte drosje hjem for meg.

Hagen på Unicare Bakke

Opptrening

Rehabiliteringssenteret ligger vakkert til ved fjorden et stykke utenfor byen. Etter en lang dag på Rikshospitalet kom jeg dit med en lang skademelding som betjeningen skulle jobbe med.

Det var plexusskade på høyre side, ingen motorikk eller følelse fra albuen og ned i høyre arm og fingrene kjentes som bomull å ta på. Pluss en omvendt deltaprotese hvor såret ennå ikke hadde grodd. Ganske imponerende egentlig, etter et fall!

Jeg ble ønsket velkommen og ble vist opp på rommet hvor navnet mitt sto på et velkomstkort og jeg pakket ut det jeg hadde tatt med i bagen. Det var glade, fargerike sommerklær da oppholdet skulle vare i tre uker og solen skinte vakkert over byen og fjorden. Etter en stund på rommet som skulle være mitt fremover spurte den hyggelige damen om jeg ville ha middag, den ble servert fra klokken fire og ja, det passet fint etter en lang dag. På bord nummer elleve var det bordkort med mitt navn og jeg skjønte at der skulle jeg sitte under alle måltider gjennom hele oppholdet. Jeg kjente plutselig en følelse av tristhet og glede på samme tid. Masse inntrykk, mange mennesker med ukjente navn og ansikter, mange rullestoler og gåstoler, mange par krykker og meg med en ødelagt arm. Vi var seks mennesker rundt bordet og vi ble bedre kjent etter hvert som dagene gikk. Men der og da kom det en tåre eller to, jeg var sliten, jeg var redd og jeg var nok i en sjokktilstand etter hendelsen på sykkelen. Det såreste var nok at jeg måtte vise de andre at jeg ikke håndterte kniv og gaffel. Underveis i mitt opphold på dette flotte stedet kom jeg til at det må være spesielt dedikerte mennesker som jobber på slike steder. Maten ble fraktet til plassen min, de delte den opp for meg, de smurte brødskivene og det stod ferdig oppskåret egg til hver frokost.

Men tilbake til første ettermiddag og kveld. Fortsatt i sjokk, sliten og redd hadde jeg bare behov og lyst til å sove, men jeg ville dusje av meg reisen, tristheten og alt som luktet angst. Tilbake på rommet kledde jeg av meg og satte meg på stolen som var plassert i dusjen. Aldeles naken både på kropp og i sinn, sårbar på alle punkter. Det banket på døren, kom inn, svarte jeg, og dusjehjelpen min sto der på utsiden. Dette ble et av de morsomste og morbide øyeblikkene under mitt opphold. Hun kom inn døren med gummistøvler som gikk opp til knærne, hun var ikledd et gjennomsiktig forkle i plastikk og var klar til å vaske en naken kropp. Under de rareste omstendigheter og med en neddopet hjerne finnes det alltid humor og jeg spurte hvor hun hadde øksen. Hun lo etter hvert da jeg forklarte at jeg satt der som et offerlam og hun så ut som slakteren! Kroppen min ble ren og iført pysjamas la jeg meg i rent, blomstrete sengetøy og sov til morgenen dagen etter.

Den første morgenen var jeg noe forvirret over situasjonen jeg hadde kommet i, usikker på fremtiden og spent på hva dette stedet kunne hjelpe meg med. Det skulle vise seg at åtte ukers opphold ble en flott, viktig og minneverdig periode i livet mitt.

Etter frokost og utover formiddagen kom det en sykepleier, det kom en fysioterapeut og det ble tilstandssjekk hos legen. Det ble laget timeplan for resten av uken og så ble det lunsj på bord nummer elleve med navnet mitt på og de hyggelige pasientene som satt der.

Trening og oppfølging var delt inn i team som hadde ansvar for deg under hele oppholdet og de forskjellige yrkene hadde hver sin farge på tøyet som gjorde at vi lett kunne se hvem som hadde de ulike funksjonene. Det var sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og andre personer innen helse. Vi ble tatt godt vare på. Men det er bare jeg som kan reparere meg!

Vi var omtrent tyve personer som trente samtidig to ganger om dagen og da blir man litt kjent med hverandres skader, selv om vi aldri spurte om årsaken til at vi var der. På min gruppe var det mange med skadet bein og rygg og med min arm- og håndskade var jeg alene og i samarbeid med fysioterapeuten la vi opp et program som vi utviklet og bearbeidet underveis. På dette tidspunktet var det ingen funksjon i armen og vi skjønte at det var en lang vei og gå, både fysisk og ikke minst psykisk. Som nevnt tidligere var jeg i et slags sjokk når jeg kom til dette stedet etter tre uker på sykehuset og det var mye som skulle bearbeides. Det er mange faser i en slik bearbeidingsprosess og de tre viktigste er: Erkjenne virkeligheten, arbeide med sorgen over at noe er ødelagt og så å akseptere situasjonen. Å akseptere er ikke det samme som å godta! Tiden vil vise at det er stor forskjell! Senterets motto var: "Med mot til å mestre", og det er en setning å tenke over og leve opp til så godt det lar seg gjøre.

 Treningsstudioet var godt utstyrt, og det var på dette stedet mirakler skulle skje!

Jeg okkuperte en treningsbenk og satt på en stol med begge armer lagt utover benken. Det at jeg brukte begge hender viste seg å være lurt da speileffekten fortalte hjernen at høyre hånd skulle gjøre det samme som venstre hånd gjorde, selv om akkurat det skjedde ikke på en lang stund.

Tålmodig satt jeg time etter time og prøvde å løfte hånden noen millimeter fra underlaget. Hjernen ville, hånden ville, men ingen ting skjedde. Resten av kroppen kunne ikke forfalle oppi alt dette og den ble også trent omhyggelig, men jeg vendte stadig tilbake til benken.

Som nevnt holdt vi øye med hverandre i gruppen og det var en dagpasient som stadig hang i kroker fra taket som var plassert rett ved benken jeg brukte. Hun slet med nakken og ryggen sin og hun holdt stadig øynene på hånda mi og mine anstrengelser for å få den til å lystre. Det gikk mange dager på denne måten og på den store dagen da enmillimeterunderet skjedde med hånda mi var ansiktet hennes like vått som mitt og hun la papirhåndklær i hånda mi så jeg kunne tørke mine tårer mens hun tok hånd om sine egne gledestårer.  Det ble stille i hele treningssalen og alles øyne var vendt mot oss der i hjørnet ved benken. Det var et vakkert øyeblikk ingen av oss glemmer da hånda mi løftet seg en millimeter fra benken.

Det var et vakkert øyeblikk ingen av oss glemmer da hånda mi løftet seg en millimeter fra benken.

Fremskritt gjennom hele prosessen sendte jeg video av til henne og hun sa det så fint med at hun følte hun hadde lov til å gråte av glede fordi hun visste så godt hvordan det startet. Hun har så rett. Jeg sitter i tøfler jeg fikk av henne til jul mens jeg skriver dette! 

Tre uker hadde jeg fått innvilget og de skulle brukes godt og timeplanen var tettpakket hver dag hele uken. Kveldene derimot ble brukt til noe annet. Det var mange mennesker der denne sommeren og vi var spredt godt både i alder og geografisk og noen av oss samlet oss i en stue og hadde yatzy-kvelder.  Det var noen faste som var med, mens andre kom innom når det passet seg slik. Alle var hjertelig velkomne. Det ble naturlig utnevnt en leder for tall og han hadde full oversikt over hvordan det lå an med hver enkelt spiller.  Til tross for at jeg måtte lære meg å kaste terninger med venstre hånd, viste statistikken at jeg ledet i antall poeng i mange spill.  

Vi hadde til tider høyt volum under all latter og moro, men ingen klaget.  Det var mange med amputerte bein, det var ryggskader, beinskader slagpasienter og psykiske lidelser. Den siste kategorien gikk vi nok alle under i perioder og det befriende med disse kveldene var at ingen av oss brukte de stundene til å være verdensmestere i å være skadet. Skader var stort sett ikke tema, men vi la terningene ned om vi ville dele erfaringer. Da kunne vi sitte og ta vare på hverandre, lytte til historien som ble fortalt, vi hentet kaffe eller te og bare var sammen. Det var fine stunder hvor vi delte erfaringer og livet fikk et større perspektiv.

For andre kan det høres rart ut, men den sommeren var fantastisk. Som nevnt tidligere lå dette stedet ved en fjord og de som hadde innerullestoler byttet ut dem med turboutgavene ment til utebruk og vi gikk og rullet ned for å nyte solen og å ta en dukkert og ikke minst passe på hverandre. Vi koste oss sammen ute, delte erfaringer, lo sammen og det hendte det kom noen tårer også.

Naturen lå rundt oss på alle kanter og turstiene ble ofte benyttet, med rullestoler, med krykker og vi nøt også aleneturer når vi hadde behov for egne tanker og refleksjoner. Eller vi bare satt på en benk med en bok.  Det skulle gå flere uker før jeg spurte hvordan de to seilbåtene ute i fjorden kunne ligge så rolig...det ble helt stille og alle fikk rare ansikter da de svarte at det var grensemarkørene  til nabolandet. Så lite visste jeg om sjølivet. Det skapte litt latter.

Arbeidsstuen var et flott tilbud og et fantastisk sted for å utvikle og oppdage egen kreativitet og for lettere samtaler. Det ble malt bilder og mange barneportretter av egne barn eller også barnebarn, det ble laget flotte bilder av kjæledyr og det ble strikket og heklet. Det tok noen dager før jeg turte å besøke arbeidsstuen da jeg ikke trodde jeg hadde noe der å gjøre med kun en fungerende venstrearm. Så feil jeg tok og så deilig det var å oppdage hvor moro dette var.

Maleteknikken besto av å overføre bilder i papir til enten lerret eller gjenstander av glass eller porselen og bearbeide dette slik at det ble et ferdig produkt du ble stolt av.  Vi fikk god og kyndig veiledning av de dyktige damene som instruerte deg gjennom hele prosessen. En dame, yngre enn meg, bygget seg opp etter et slag og hun strikket gryteunderlag til meg og jeg tenker på henne hver gang jeg bruker det.   Resultatet for min egen del er noe jeg kan leve med og selv om disse er malt med venstre hånd, vil jeg påstå at det ikke er venstrehåndsarbeid. Slik kunne vi sitte i timevis og likevel rekke kveldens yatzy-turnering!

Timeplanene var som nevnt tettpakket og onsdager var det felles uteaktiviteter med organiserte turer tilpasset grupper av type skader.

Etter de forskjellige bragdene var gjennomført ble det servert kaffe og saft, gjerne med en kakebit og det var en fin, sosial ettermiddagsstund på verandaen.

I min treningsgruppe var det to obligatoriske treningsøkter hver dag og noen av oss på huset brukte også fasilitetene om kvelden. Vi hadde en line-danser blant oss og noen kvelder hadde vi det moro med å danse, andre kvelder trente vi for oss selv og det skulle ta flere uker før resten av armen beveget seg. Under treningen min på benken fikk jeg til å bevege armen utover og tilbake etter syv uker og å løfte armen utover en millimeter kom etter ti uker en helg jeg var hjemme. Overarmen, der hvor det var operert inn protese, gikk ganske fort å få i orden, mens underarmen måtte passes på under trening på rygg på gulvet så den ikke bare krasjet og datt rett ned og kunne skades ytterligere. Den bevegelsen kom på en privat trening etter tretten uker.

Ja, jeg var hjemme i helgene, både for å vaske klær og å treffe venner i byen. Den første klesvasken ble noe for seg selv. Vaskemaskinen pep ferdig og jeg fikk lagt alle de våte klærne inn i tunikaen jeg hadde på og brettet den oppover som gamle koner gjorde før i tiden.

Gikk opp trappen mens jeg observerte at noen småplagg falt ut og ble liggende fordelt oppover trappetrinnene. Fikk satt opp tørkestativet og brukte venstre hånd med hjelp av tennene for å henge opp store og små plagg. Jeg tenkte da at det er bra jeg ikke har løstenner så de også lå strødd slik at jeg kunne snuble i dem på veien ned igjen! Denne prosessen gjentok seg hver helg og rundt juletider fikk jeg litt hjelp av høyre arm.

Det var også mange venner som besøkte meg på opptreningssenteret, det var sommer og vi satt ute i den vakre hagen og spiste medbragt hjembakst, drakk te og kaffe og vi satt inne i en stue og spiste kjøpekaker. Blant mine venner har jeg de som tror på høyere makter og om det er en gud eller andre krefter spiller ingen rolle for det som skjedde en tirsdagsmorgen jeg våknet opp på opptreningssenteret etter fem uker. Ja, jeg fikk flere forlengelser og ble der til langt uti september. Mandagen var en tung dag, jeg var lei meg over hvilken situasjon jeg hadde kommet i, jeg hadde brukt timen hos psykologen godt, jeg la meg tidlig og ba min aftenbønn som jeg hadde gjort mange ganger tidligere. Tanker om at det er ens egen feil kommer helt uanmeldt og de tankene er sterke og tar mye plass og energi. De tar hele deg. De tar hele dagen. De holder deg våken om natten. Bildene hvor jeg faller går som en skrekkfilm om og om igjen og jeg ser hånden min strekke seg ut mot stakittgjerdet. Jeg vil så gjerne falle på en bedre måte. Jeg vil ikke falle. Alle episodene er helt like gjennom hele natten og enda så mange tårer jeg legger i aftenbønnen min går det ikke å klippe fallet ut av filmrullen. Armen ligger stiv i den skinnen jeg fikk på Rikshospitalet oppå flere puter, armen må hjelpes rundt på andre siden når jeg snur meg og alt er vondt, både utenpå og inni meg. Om det finnes noe fargekart for følelser har jeg gått gjennom dem alle, til tider var det totalt vakuum og i den tilstanden føler du deg helt tom og likegyldig, men jeg ender i det svarteste svarte.  Jeg løfter av telefonen som står ved sengen min og treffer en engel som kommer opp med piller i et glass.

Det finnes ikke og skal ikke finnes piller for alt som er ille, men du må akseptere og godta at de er til nytte der og da. Psykologen var ikke ukjent med skyldfølelsestanken og at disse mørke tankene kommer midt på natten.

Disse tankene skal få lov til å komme, og vi jobbet med å si til tanken at den kunne komme tilbake på dagtid når det var lysere. Det tok litt tid, men det funket. Å sitte her og skrive hjelper også. Omsider sovnet jeg og våknet tidlig tirsdag morgen med en underlig ro i hele meg og en optimisme jeg ikke tidligere har følt.  Hvem som har hatt de sterkeste aftenbønnene vet jeg ikke, men de følelsene har jeg klart å beholde. Jeg er forberedt på at det kan komme stygge nedturer, jeg håper de da kommer i dagslys! Jeg ble fulgt bra opp av et psykiatrisk team i kommunen når jeg kom hjem til min egen ensomhet. Vi var fire mennesker med ulike erfaringer og årsaker, men vi hadde dette oppfølgingsbehovet felles. Ingen av oss trengte å vite mer enn fornavnet til hverandre, og det var kanskje årsaken til at vi kunne dele erfaringer om ulike former for sorg. Ingen forpliktelser, ingen forventinger og vi kunne fortelle våre historier. Vi fikk hjemmelekser om hvordan vi håndterte vår egen situasjon; snakker vi til spøkelset som kommer om natten og ber det komme tilbake dagen etter? Skriver vi tankene ned på et ark? Drikker vi alkohol? Går vi en tur? Dette var helt realistiske tanker og begrep og viktige ettermiddager for oss i noen uker. Summen av svarene er at vi dekker de fleste alternativene i perioder. Vi kjenner farene, men vi håndterer det.

Det skulle vise seg at åtte ukers opphold ble en flott, viktig og minneverdig periode i livet mitt.

Hjemmetid

Alle helgene dro jeg hjem og jeg fikk innvilget hjemmesykepleie til å smøre mat til meg hver kveld så jeg kunne starte dagene med frokost. Denne ordningen fortsatte til midten av februar. Da klarte jeg meg såpass bra med venstre og med litt hjelp av høyre at jeg mestret frokosten selv.

I samme periode klarte jeg også å bruke et kjøkkenhåndkle til å tørke en kjele og å ta ut noe bestikk som James hadde vasket. James er mannen i mitt hus og går vanligvis under navn som oppvaskmaskin i andre hjem.

Joda, i mellomtiden ble det ble jul. Det kom venner med julebakst, det ble gløgg og innpakning av gaver, det ble kinobesøk med barn og det kom gaver inn døra mi. En liten figur med to venner som holder rundt hverandre var en av gavene jeg fikk. " Hva som venter rundt neste sving, vet bare den som går videre", sto det. Det er dobbel betydning i den. Noen av de andre gavene jeg fikk er fortsatt uåpnet, da det er både blanke bobler og røde dråper i flasker som krever to hender for å komme til de edle dråpene.  Det kan bli mange hyggelige stunder i gården min utover våren, som en hyllest og fest til alle som har bidratt med humor og latter underveis.

Hverdagene hjemme besto av mye trening og gåturer. Jeg turte ikke å bære ryggsekk, men ved oppholdet på rehabiliteringssenteret hadde jeg kjøpt en rumpetaske med plass til både drikkeflaske, matpakke og banan og den ble pakket flere ganger gjennom høsten og vinteren. Å finne seg en koselig plass ved vannet eller i en skog er gratis, helbredende medisin for kropp og sjel.

Høre alle lydene i isen, knaking i snøen under foten, solen skinner og du tenker fine tanker du kan bruke til et bilde du tar.

Hverdagene bestod også av smerteturer til min lokale fysioterapeut. Hun var bare vakker, men det ble noen smerteutrop når hun dro i fingrene og klemte og strakk ut.

Mot slutten av januar avtok utropene mine og fingre og hånd ble gradvis mykere. Jeg hadde også vært jevnlig på Rikshospitalet hvor de hadde laget ytterligere natt-utstyr til hånda mi og alt dette ga resultater. På sykehusbesøket i slutten av januar fikk både fysioterapeuten og jeg pluss i margen og fin karakter i boka for god fremgang og jeg fikk et ekstra pluss for tålmodighet og stahet! Ikke verst! Jeg gikk til klesbutikken og kjøpte klær med farger! Farger gir energi og lykke og jeg tror det gjør meg raskere frisk.

Ellers kunne hverdagene by på forskjellige utfordringer, spesielt ved rengjøring og skifting av sengetøy. På sistnevnte starter jeg med å bruke omtrent to timer og i februar persa jeg og klarte det på en halv time. Jeg laget meg min egen teknikk når det gjaldt påkledning og det ble noen rare bevegelser etter hvert. En kveld i oktober jeg hadde vært hos en venninne og skulle takke for meg med en klem, klarte armen å bevege seg rundt hele henne og der ble vi stående og gråte begge to når jeg sa: "jeg klarte det, jeg klarte det". Det ble den første holderundtdegklemmen på lenge! Alle rundt meg fikk testet den bevegelsen etter hvert!

Ordinære lisser i støvlene mine ble byttet ut med elastiske, da var de permanent knytt og jeg bare trengte skojern. Jeg skaffet meg langbukser uten knapper og glidelås, mens ytterjakker med glidelås ble til tider en tidstyv. En regntung dag jeg skulle til fysioterapeuten klarte jeg ikke lukke igjen regnjakka. Tiden gikk og jeg måtte forlate huset mitt med åpen jakke. Lenger nedi gata treffer jeg noen håndverkere, jeg stopper og hilser hei og kommenterer at de så pene og ryddige ut. Det føltes godt å si og var kanskje litt flørtete, hensikt oppnådd.

De tok poenget med åpen jakke, armen i fatle og mye vann som kom ned fra himmelen. De lukket glidelåsen og jeg kom til fysioterapitimen tørr i klærne.

Tannkremen ble trykket ut på en skål hvor jeg vrei tannbørsten rundt i etterpå. To svamper ble tredd sammen slik at det ble en naturlig åpning hvor hånda kunne være, da nådde jeg opp i venstre armhule med venstre hånd.  BHer ble hempet sammen av venner og jeg la dem på gulvet og tredde dem oppover.

Jada, ritualene på badet kunne være krevende, men jeg mestret det.

Med en stiv høyrehånd kan dusj og hårvask også by på utfordringer. 

Det er ikke enkelt å sjamponere hele hodet med en hånd, men jeg har hatt gode venner med meg gjennom alt dette og de hjalp gjerne til med hårvasken. Å prøve selv ble en fin trening for høyre og i slutten av november rakk høyre arm opp til over øra og hele hodet ble like rent. Smykker og sminke kunne bare ligge for en stund, men jeg prøvde å ta på mascara en dag og det ble litt av et syn når jeg så den dama i speilet! Det var da jeg satt en lapp på speilet med teksten: "i ustand"! Mascaraen ble senere liggende, men ble testet med jevne mellomrom.

Det ble også noen festlige anledninger og en kveld skulle noen jenter av oss ut. Jeg hadde tatt på en penbukse med belteknyting i linningen og ba en av jentene å knyte det før vi gikk. Hun spurte hva jeg skulle gjøre når jeg skulle ha ut den vinen vi hadde tenkt å drikke? Jo, da åpner jeg døra og roper "ferdig, kom og knyt". En får by på litt humor. Jeg har kommet langt med det og vi er alle penest med smil i ansiktet.

Å være hjemme fra jobb så lenge var uvant for meg, men arbeidsgiver og jeg har hatt en fin dialog og samarbeid hele veien.  Jeg ble også bedt på julelunsj og det ble en hyggelig opplevelse. Senere har jeg prøvd meg ett par arbeidsdager og det fungerte fint med de oppgavene jeg kunne utføre.

Bil, bilkjøring. Bytte bil? Beholde bil? Den første tiden på opptreningssenteret surret disse spørsmålene rundt i hodet mitt og jeg lurte på om jeg skulle selge den fine bilen min med manuell giring. Den var nesten ny og jeg var glad i den. Å selge den var å begynne i feil ende og jeg bestemte meg for å beholde bilen og la giring være et delmål i rehabiliteringen. Psykisk tror jeg det var lurt.

Det hadde vært og gitt opp før jeg hadde prøvd. Selv om den stort sett står rolig i gården min har den blitt kjørt av min nabo og jeg starter den selv ved jevne mellomrom og tester giringa. I midten av februar er hånda mi sterk nok til å få girspaken oppover, men fingrene er ikke sterke nok til å flytte den motsatt vei.

Den står der og minner meg på mine mål hver dag og et nytt delmål er å få det til etter påske.

Under mitt besøk på Rikshospitalet i romjulen la legen og jeg også noen delmål og et av de var et nytt opphold på rehabiliteringssenteret nå når det var relativ stor fremgang. Da skal det legges vekt på svømming da trening i vann er effektivt. Det skal også videreføres det min egen fysioterapeut gjør med hånda mi og jeg fortjente å komme til tre ferdige måltider om dagen! Se det du! Jeg har fått tre uker fra begynnelsen av mars og jeg er på vei dit nå!

Ny rehabilitering

Det er noe med onsdager i denne fortellingen og det var utedag og alle var på tur. Solen skinte da vi kjørte inn på parkeringsplassen og da jeg kom inn i resepsjonen følte jeg at jeg var der i går. Hvor ble de fem månedene jeg var hjemme av? Høst, tidlig vinter og jul hadde forsvunnet i en tåke.

Ikke fordi jeg hadde sløvet og kastet bort tiden, mitt fokus har hele denne tiden vært trening og å være positiv. Det fokuset skal ivaretas og pleies, men nå mer konsentrert enn jeg får til på egenhånd.

Noen hadde pakket og reist hjem den dagen slik at jeg fikk et fint rom som lå på andre siden av bygget i forhold til i sommer og jeg hadde flott utsikt over fjorden hvor de to grensemarkørene fortsatt står.

I bagen denne gangen hadde jeg også med ullklær da det fortsatt var vinter og det ble lagt pent i skapet i tillegg til treningstøy og fritidsklær. Treningstøyet ble brukt rett etter middagen og jeg hadde treningssalen for meg selv i halvannen time.

Det var en fin ettermiddag. På kvelden var det quiz og laget vårt satt rundt bordet det ble spilt yatzy på i sommer og det ga god karma. Vi vant!

Natten ble litt urolig da hånden har gitt meg sterke smerter den siste tiden. Jeg har vært i dialog med Rikshospitalet for å få bekreftet eller avkreftet at det er en normal utvikling når nervene våkner og de bekreftet at det er normal utvikling.

Torsdag morgen våknet jeg til en vakker dag og jeg klarte å håndtere frokosten min helt på egenhånd, med litt hjelp av høyre. Det ble oppfølging av de dedikerte pleierne fra samme team jeg hadde i sommer og det ble besøk hos legen. Alle tre husket min redsel og frykt for ikke å mestre hverdagen min hjemme og de ble imponert da jeg oppdaterte dem om hvordan jeg hadde håndterte den og måten jeg hadde lagt opp dagene mine.

Så fikk jeg min treningsplan og treningsdagen kunne begynne.  Det var en tettpakket timeplan, med start før frokost og treningen endte rett før middag. Jeg hadde bedt om full pakke og fikk det! Her skulle mine delmål nås. Noen ekstra kilo hadde også lagt seg på kroppen min i løpet av vinteren og om det skyldes sjokolade som ropte på meg fra kjøleskapet eller for lite bevegelse er jeg ikke sikker på, men de skulle få motstand.

Dagene startet jeg med en stille stund for meg selv på benken under den store eika i hagen og fulgte med på fuglenes aktive liv og filosoferte over forskjellige situasjoner mennesker plutselig kan havne i. At akkurat nå er det kanskje noen som forulykkes og må amputere et bein, akkurat nå er det kanskje noen som dør helt alene. Jeg har tross alt en arm, den bare trenger litt tid og jeg har mennesker med meg i livet. Det ble en fin stund, selv om det var tidlig mars og fortsatt vinter i lufta.

Etter denne stunden var det tai chi med myke bevegelser som fikk kroppen til å våkne på en rolig og fin måte, så spiste jeg frokost og fortsatte med trening med felles gruppe i treningssalen. Det var frivillig med en halv time avspenning, men jeg deltok på alle.

Deretter fulgte alltid en god lunsj, etterfulgt av en stund med tøying uten sko på benk. Her hadde jeg utsikt til alle de hullete sokkene de andre hadde, og det gikk opp for meg at det bare var de andre som kunne se hullene i mine!  Det ble opprydning i sokkeutvalget mitt etter den timen.

Fra benketrening gikk jeg rett inn i fellessalen igjen og dagens fellestreninger var ferdig rundt klokken to, men basseng og salen kunne brukes utover ettermiddag og kveld.

Under de forskjellige treningsformene utfordrer jeg armen og hånda mi og sammen gjør de øvelser jeg ikke trodde var mulig. Min fysioterapeut mente at det måtte ha skjedd et under! Kan hende det har hjulpet med alle aftenbønnene som har kommet frem i både fortvilelse og glede underveis.

Kan hende stahet og rett fokus i hodet har bidratt, kan hende all trening har gitt resultater. Fremgangen har ikke kommet av seg selv!

Under kveldens egentrening den første uken, etter endt mål på tredemølla, griper jeg om vannflaska med høyre hånd og klarer å bære den tilbake til rommet mitt. Under dette oppholdet kunne jeg bruke varmtvannsbassenget og klarte å bruke begge armer og hender til å svømme. Dette er virkelig stedet for mirakler!

Arbeidsstua er et utrolig sted og det burde vært anbefalt av både ergoterapeuter og fysioterapeuter med tanke på all finmotorikk som kan bearbeides og forbedres der.

Vi satt der en kveld noen av oss og jeg har lenge tenkt at jeg skulle lage meg et dørskilt til huset mitt. Jeg fant et fint motiv blant alle bilder jeg har tatt med mobilen og jeg satt der og la på sort maling med venstre hånd, som jeg gjorde sist sommer. Uten å tenke, uten å gjøre det bevisst tok høyre hånd plutselig penselen og fortsatte å male. Det tok noen sekunder før jeg selv skjønte hva som skjedde og da sa jeg til meg selv: "se hva jeg gjør".  Aktivitøren som var på jobb den kvelden og som også fulgte meg gjennom oppholdet fra sommeren året før, så det store i dette og filmet det og hun ble like rørt som meg! Små ting som i virkeligheten er kjempestort!

Dagene gikk så altfor fort og den fullpakkede timeplanen ble fulgt hver dag og en av dagene sto det oppført tema smerte. Det var pasienter der i forskjellig alder og type skader og sikkert ulike typer smerte. Underveis i denne prosessen har dere lest at jeg har endelig hatt nok smerter og jeg satt og hørte på hjernens oppfatning og håndtering av dette og så gjorde jeg en interessant oppdagelse.

Denne intense treningen har forårsaket mye lyning, prikking og iling i hånd og fingrer, både dag og natt, men nå oppfatter jeg dette som positiv smerte. Jeg delte ikke disse tankene underveis i seminaret, det kunne fort ha blitt misforstått og følt som hån til de andre deltagerne. Positiv smerte, tenk over de orda. Jeg innrømmer at jeg aldri har hørt det uttrykket, men disse smertene forteller min hjerne at nervene våkner og reparerer meg! Tenk det a! Uvisst hvor lenge denne prikkingen, lyningen og ilingen skal fortsette, men det er utvikling hver dag. Denne tanken satt temaet smerte i et nytt og interessant perspektiv for meg.

Det blir mange tanker og inntrykk under slike opphold og du får en god følelse av at dette stedet er et ditt hjem mens du bor der. Vi passer på hverandre, vi oppmuntrer hverandre og vi hjelper hverandre.  

Selv om hånda mi har gjort veldig fremskritt, er det fortsatt en vei å gå og den veien må jeg klare alene når jeg kommer hjem igjen etter fire ukers opphold i trygge omgivelser.

En av de siste dagene oppsummerte jeg erfaringer og gikk gjennom status. Jeg satt meg i en god stol på rommet mitt og plasserte en annen stol foran meg. I den tomme stolen satt jeg slik jeg var før sykkelulykken og i den andre stolen satt jeg slik jeg er nå. Jeg satt og pratet med begge versjonene om hvem vi var akkurat nå, hvordan det var og hva vi tenker det kan bli.

Jeg var trygg på meg selv og jobber for å bli det igjen. Jeg gjør ting litt langsommere enn tidligere, men jeg gjør dem. Underveis har jeg klønet, men fått det til. Jeg jobbet og har vært borte lenge, men vil komme til å jobbe igjen. Jeg var lykkelig og kanskje vil bli enda mer lykkelig når jeg har erfart hvor skjørt livet er. Da tenker jeg ikke først og fremst på meg selv, men på alle de jeg har møtt underveis i denne prosessen. Jeg vil sette mer farge på livet. Jeg vil sitte på enda flere steiner og drikke kakao fra termos. Jeg vil sove ute og bade naken i et tjern. Jeg vil spre mer kjærlighet rundt meg og jeg vil sette pris på hver dag.