Søk

Kompetanseområder

Unicare Små Enheter har i 20 år etablert erfaring med at våre beboere har fler enn en diagnose som er behandlingskrevende. Dette fordrer at vi implementerer ulike tilnærmingsmåter i behandling av den enkelte beboer.

Les mer om kompetanseområdene våre ved å trykke på aktuell diagnose:

Miljøterapeutisk tilnærming er avhengig av type angst: Generalisert angst, fobisk angst og panikkangst krever eksempelvis ulike tilnærmingsmåter. Kognitiv terapi kan være hensiktsmessig for en rekke angstlidelser, mens eksponeringsterapien som kombinasjon er særlig egnet til behandling av fobisk angst og visse panikkangstlidelser. Angstskalering kan brukes (Hamilton), differensial diagnostisering (innslag av PTSD, OCD, depresjon krever særskilt behandling).

Individualterapi skjer ved BUP, i samarbeid med institusjonens psykiater. Medisinering kan være et supplement til miljø- og samtaleterapien, ved spesielt kraftige tilstander. Dette skjer i samråd med BUP og barnevern, evt. foreldre. Ved medisinering velges medikament avhengig av angstlidelse. Serumkontroller for monitorering av medikasjon/complience.

Der beboeren skårer høyt på depresjon, ber institusjonen psykiatrien (BUP eller sykehus) om å utarbeide en suicidvurdering. Ved moderat til høy fare for suicid utarbeides en kriseplan i samarbeid med psykiatrien og beboeren.

Depresjon påvirker mentaliseringsevnen, da den svekker evnen til fleksibel tenkning, medfører et forvrengt syn på en selv og reduserer oppmerksomheten på andres erfaringer. Miljøterapeutene søker å hjelpe beboerne til å oppdage, tolerere og uttrykke sine følelser av frustrasjon i stede for eksempelvis å kutte seg selv med skarpe gjenstander. Dersom beboeren selvskader skal beboeren ikke stoppes fysisk, dersom det ikke foregår farlig selvskading, eller selvskadingen foregår på psykotisk grunnlag. Personalet skal isteden jobbe for å gi beboeren andre mestringsstrategier i møte med vonde følelser.

Ved å rette minst mulig oppmerksomhet på negativ og selvdestruktiv atferd og rette fokuset på konstruktiv og positiv atferd og behandling, så ønsker man å få til en ytterligere bedring. GAF score og somatisk utredning andre undersøkelser som kan være aktuelle: CT/MR/SPECT. Individualterapi skjer ved BUP.

Medikamentell behandling kan være aktuelt ved moderat til alvorlig depressive tilstander. Primært velges SSRI, SNRI, eventuelt ulike kombinasjoner med andre preparater. Medikamentell behandling skjer i samråd med BUP, barnevern og evt. foreldre. Serumkontroller for monitorering av medikasjon/complience.

Vi arbeider for å skape en trygg, tydelig og forutsigbar bosituasjon, med en miljøterapi som tar hensyn til og tilpasser utfordring og mestring til den unges kognitive nivå. Vi sikrer at det gjennomføres en nødvendig nevropsykologiske utredninger for å kunne tilrettelegge for gode, miljøterapeutiske rammebetingelser. Ved kognitiv svikt, evt. psykisk utviklingshemning, vil mye av de samme miljøterapeutiske prinsipper som nevnt i avsnittet over være gjeldende. Nevropsykologiske utredninger skaper også grunnlag for en tilpasset individualterapeutisk behandling ved BUP, og kan si noe om behov for medisinsk behandling.

Skolen gis nødvendig informasjon fra den nevropsykologiske utredningen, som på sin side tilpasser undervisningen til konklusjoner i utredningen. Ved mistanke om psykisk utviklingshemning sendes en henvendelse til habiliteringstjenesten.

USE søker å tilpasse fritidsaktiviteter ut fra den unges kognitive forutsetninger. Utredninger som synliggjør omfattende kognitiv svikt kan bidra til å utløse rettigheter etter annet lovverk og kan bidra til økt offentlig bistand ved utflytting fra våre enheter.

Det er viktig å forberede personalgruppen godt før inntak ved indikasjon på personlighetsforstyrrelse, da slike diagnoser erfaringsvis utfordrer personalgruppen i sterk grad. En grundig kartlegging med vekt på å skape en felles holdning og felles mål i personalgruppen og i ansvarsgruppen (foresatte, barnevern, BUP, skole) er særlig viktig i behandlingen av slike forstyrrelser.

Mentaliserende samtaler har ifølge forskning hatt særlig god effekt for denne gruppen av beboere. Lav EE-faktor (expressed emotions) i miljøet er viktig i behandlingen av denne gruppen beboere. Beboerne trenger ofte mye støtte fra miljøpersonalet for å klare å tåle sosiale krav fra venner eller forventninger til prestering i skole eller annet dagtilbud. Veiledning av personalgruppen for å støtte dem i å tåle ”splitting” og å tåle sterk avvisning er vanlig.

Aktuelle utredninger kan være: Mini, SCID II, eller MCMI III.

Voldsrisikovurderinger gjennomføres der det er indisert. Institusjonen gjennomfører V-RISK-10 eller SOAS-R. Dersom vurderingene viser høy risiko etterspørres en utvidet risikovudering fra psykiatrien. Suicidvurderinger kan også være aktuelt for denne gruppen. BUP står for individualterapien, og det legges til rette for et samarbeid med personalet ved enheten for å sikre et samkjørt behandlingsopplegg. Medisinering kan være aktuelt, i samråd med BUP, barneverntjeneste og evt. foreldre. Hvilken personlighetsforstyrrelse beboeren har vil avgjøre valg av medikament. Serumkontroller for monitorering av medikasjon/complience. Rustester hvis aktuelt.

Ved inntak av psykotiske beboere, eller der beboere utvikler psykoseproblematikk under oppholdet, er institusjonen avhengig av et tett samarbeid med psykiatrien (BUP og sykehus). Utredninger gjennomføres i hovedsak av sykehusene. Oppstart og utprøving av medisiner kan skje i samarbeid mellom institusjonens psykiater og overlege på sykehus/BUP. Beboeren bør søkes innlagt ved sykehus i mer akutte faser med økning av psykosesymptomer. I mer stabile faser hvor de psykotiske symptomene har avbleknet kan beboeren ivaretas i enheten med blant annet kontroll og oppfølging fra personalet og fra institusjonens psykiater.

Miljøterapeutiske metoder ved psykoser og vrangforestillinger er realitetsorientering, skjerming fra sterke inntrykk og kognitiv trening av hukommelse, konsentrasjon og problemløsning. Beboere med psykoseproblematikk trenger ofte omfattende støtte i gjennomføring av skole og dagtilbud, i kontakten med familien og venner med mer.

Mye av de miljøterapeutiske prinsippene nevnt i avsnittet om utviklingsforstyrrelser vil være gjeldende også for psykoselidelser. Det er avgjørende å ha en struktur med svært tydelige og forutsigbare rammer, og der man skjermes for unødige psykiske belastninger. Miljøterapeutene kartlegger og identifiserer faktorer som kan medføre forverring, og man legger opp til å skjerme beboer for unødige psykiske belastninger. Det utarbeides en kriseplan med tidlige tegn til forverring, og tiltak ved forverring. Institusjonens miljøterapeutiske tilnærming til barn med psykoselidelse bygger på Expressed Emotions-forskningen. Faktorer i det emosjonelle klimaet som er uheldige er høy grad av kritikk, høy grad av fiendtlighet og emosjonell overinvolvering. I tillegg trenger barn med psykoseproblematikk klare avgrensninger mellom seg selv og andre, både fysisk og emosjonelt.

Det er et sterkt fokus på å lære barnet å gjenkjenne sine varselsymptomer på tilbakefall, en tydelig struktur i hverdagen, et tilpasset aktivitetsnivå. Det bør gjennomføres en GAF score samt somatisk utredning. Andre undersøkelser som CT/MR/SPECT kan også være aktuelt.

Voldsrisikovurdering kan være aktuelt. Metode kan være VAFA (skjema for vurdering av aggressiv og farlig atferd for psykotiske mennesker). V-RISK- 10 kan også brukes. Ved behov for mer inngående vurderinger henvises beboerne til psykiatrien (HCR-20). Schizofreniutredninger og generelt psykoseutredninger må gjennomføres i samarbeid med psykiatrien. Individualterapi skjer ved BUP.

Medikamentell behandling er oftest nødvendig. Her er det aktuelt med ulike antipsykotika, eventuelt som depotmedisinering ved manglende compliance. Serumkontroller for monitorering av medikasjon/complience. Rustester hvis aktuelt.

Mange av beboerne hos Unicare Små Enheter kan ha forskjellige former for spiseforstyrrelser, og i varierende grad. Dette kan framstå i milde former, som for eksempel en rigiditet i forhold til hva de kan og skal spise, og til altoverskyggende symptomer som preger hele hverdagen.

Ved inntak av beboere med kjent spiseforstyrrelse er det vanlig og initialt å ha en observasjonstid på 2-4 uker der man kartlegger beboerens atferd og faktorer knyttet til spiseforstyrrelsen. Kartlegging av hva beboeren liker og ikke liker, og hvilken mat som gjør beboeren engstelig. Personalet har i kartleggingsfasen en undrende og nysgjerrig holdning fremfor å være strenge.

I de tilfellene hvor lidelsen ikke krever spesiell tilrettelegging med faste ernæringsregimer tilstreber vi en størst mulig grad av normalitet rundt spisesituasjonene. Enheten har en variert meny og det er faste spisetider. Personalet må være gode rollemodeller, være til stede, trygge situasjonen rundt måltider og være sammen med pasienten under måltid.

Mange av våre beboere har manglende erfaring med å sitte samlet rundt et bord til måltider, så det er i seg selv et viktig aspekt med tanke på struktur. Videre oppmuntres beboerne til å delta i matlagingen for å opparbeide seg kunnskap rundt dette. Beboer blir oppfordret til å forsøke mat hun/han ikke liker, og blir trygget av personalet i slike situasjoner. Personalet observerer beboer i ½ time etter måltid. Kaster beboeren opp? Er det annen avvikende atferd? Man må være oppmerksom på at spiseforstyrrelse og oppkast kan være en affektiv regulering av omgivelsene.

I de tilfellene hvor spiseforstyrrelsen er hovedsymptomet følger vi et regime i forhold til vektendringer, spesialernæring, aktivitetsregulering og oppfølging etter måltidene. I tilfeller med kritisk lav vekt og ernæringsstatus samarbeider vi med spesialisthelsetjenesten med tanke på tilrettelegging av påkrevde tiltak. Det kan i perioder være påkrevd med innleggelse i somatisk eller psykiatrisk enhet for å gjennomføre livsnødvendig tilførsel av næring. Vi følger da opp barnet daglig. Parallelt med kontroll av ernæringsstatus får disse beboere en psykiatrisk utredning på BUP for å avdekke eventuelle andre grunnlidelser eller traumer som kan ligge til grunn for spiseforstyrrelsen.

I gruppen med traumelidelser har institusjonen lang erfaring med unge jenter som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Institusjonens kompetanse på ”unge overgripere” og personalets erfaring vedrørende å samtale om ”normal seksualitet” er som eksempel nyttig også i møte med unge som selv er utsatt for overgrep. Unge overgripere og unge utsatt for overgrep plasseres naturlig nok ikke sammen.

Unicare har som mål å sette beboeren i stand til å gjennomgå traumespesifikk behandling ved BUP, ved først å styrke kognitiv, emosjonell og fysisk mestring, gjennom miljøterapi med fokus på relasjonsarbeid og positive aktiviteter. Støtte fra omsorgspersonene er en viktig faktor for hvordan barnet mestrer ettervirkingen av traumer. De voksne må tro på og bekrefte barnets opplevelse, tåle barnets følelser og håndtere egne følelsesmessige reaksjoner.

Behandling må være spesifikk i forhold til ulike områder av komplekse traumereaksjoner. Man kan operere med 4 mål:

  • Sikkerhet. Miljøet (hjemme, skole og andre steder) må være trygt for barnet
  • Ferdighetsutvikling innen områdene regulering av affekt og mellompersonlig fungering
  • Meningsskaping om tidligere traumatiske hendelser slik at barnet kan bli til en person som ser mer positive, tilpasningsmessige syn på seg selv nå, og også få godt håp om fremtide
  • Styrke motstandskraft (resilience) og integrering i et sosialt nettverk.

Den første miljøterapeutiske oppgaven er å skape et miljø for beboeren som gir trygghet og omsorg og som er på en slik måte at beboer kan begynne å få det bedre. Det er også avgjørende å aktivisere familie, skole og andre aktuelle omsorgspersoner for å skape et så trygt og godt miljø som mulig i institusjonen. Først når dette er gjort, blir det mulig å gi behandling for psykiske og relasjonelle skader, samt hjelp med utvikling av ferdigheter som har gått tapt eller som aldri har blitt utviklet. Utvikling av disse grunnleggende ferdighetene (regulering av affekt og relasjonsevner) skjer i en behandlingsmessig sammenheng, men må også skje i et samarbeid mellom for eksempel BUP og miljøterapeutene, slik at de grunnleggende ferdighetene kan bli styrket både i enheten og på andre arenaer. Det er her disse ferdighetene skal praktiseres i hverdagslige situasjoner over tid.

Tiltak må være fasebaserte for å unngå overbelastning på beboeren. Risikoen ellers blir at beboeren aldri får fullført noe læring. Traumespesifikke omsorg og behandling kommer i gang ved at beboer ”pakkes godt inn” og følges tett opp av personalet, da denne behandlingen typisk setter i gang sterke emosjonelle reaksjoner hos beboerne. Miljøpersonalet styrker og bygger selvregulerende ferdigheter ved at det skapes en strukturert og forutsigbar hverdag gjennom rutiner og ritualer.

Miljøterapien søker å skape en trygg tilknytning mellom den unge og de voksne som skal bidra til en helhetlig omsorgssituasjon som igjen skal bidra til økt selvstendighet og økt livsutfoldelse. Personalet skal ha en åpen og direkte holdning i forhold til det å snakke om traumatiske hendelser. Ved at miljøterapeutene våger å sette ord på ”vanskelige temaer”, formidler de en holdning om at det vonde kan snakkes om, og personalet fremstår dermed som gode rollemodeller i forhold til nødvendig åpenhet.

Medisinering kan være et supplement til miljø- og samtaleterapien, for å gjøre behandlingen håndterbar for beboeren. Dette skjer i samråd med BUP og barnevern, evt. foreldre. Ved medisinering velges primært SSRI. Serumkontroller for monitorering av medikasjon/complience. Ved behov for ytterligere utredninger, henviser institusjonens psykiater beboerne til BUP eller sykehus.

Sikkerhet og kontroll er hovedoppgaver og er avgjørende i enheten, for våre omgivelser, for gjennomføringen av skolesituasjonen og fritidstilbudene til våre unge med skadelig seksuell adferd. Institusjonen har på to av sine enheter utviklet egen kompetanse i medarbeidergruppen for håndtering av denne gruppen. Vi påser at det gjennomføres risikovurderinger og overgrepsspesifikk behandling i samarbeid med ledende spesialister på området fra Bergen (Betanien Hospital). BUP involveres gjennom hele oppholdet. Den spesifikke enhet med dette oppdraget får særskilt opplæring i problemstillingen og sikkerhetsaspektene. Utredning er primært en oppgave for BUP, men kan påbegynnes i enheten av USE’s egen psykiater dersom det vurderes som hensiktsmessig.

I tillegg til en bred barnepsykiatrisk utredning, slik som man ellers gjør med alle som kommer til BUP, bør i hovedsak ASAP spørreskjemapakken med 9 spørreskjema gjennomføres. Disse skjemaene måler både personlighetsmessige variabler og overgrepsspesifikke holdninger som er meget viktige å få fatt i. (For de skal det jobbes med senere i terapien). Psykiater i Unicare kan gjennomføre ASAP og drøfte resultatene med Off clinic og evt. Betanien hospital, V27. Da det er en relativt stor andel av unge overgripere som har utviklingsforstyrrelser (for eksempel Asperger, psykisk utviklingshemning, ADHD eller generelle lærevansker), vil observasjoner og utredning av utviklingsforstyrrelse kunne bli aktuelt. Nevropsykologiske tester bør gjennomføres i sin helhet når dette anses å være mulig.

Risikovurderinger må gjentas, og en kan slippe opp etter hvert, men det må begrunnes. En god hjelp i å ta disse vurderingene er verktøyet ERASOR (”Estimate of Risk of Adolescent Sexual Offense Recividism”), som er spesielt utviklet for barn mellom 12 og 18 år som har begått seksuelle overgrep. Her får man kartlagt høyrisikofaktorer som i neste omgang gir føringer for fokus i miljøterapien. Denne utredningen kan Unicares egen psykiater påbegynne, og senere samarbeide med BUP og andre deltakere i ansvarsgruppen om å ferdigstille.

Overgrepsspesifikke samtaler er i hovedsak en oppgave for BUP, men de bør igangsettes etter at ERASOR, ASAP og en generell kartlegging og utredning er gjennomført. Unicares psykiater kan i samarbeid med BUP også søke å finne andre individualterapeuter utenfor BUP-systemet, med særlig kompetanse på overgrepsproblematikk, dersom dette anses som hensiktsmessig. Gjennomføring av overgrepsspesifikke samtaler skal være et krav som stilles av barnevernet, evt. politiet.

Mentalisering gir oss hjelp til å regulere følelser, ved å tilskrive intensjoner og mening til menneskelig atferd, å forstå uskrevne regler, og til å forme vår forståelse av oss selv og andre. Det knytter seg også et etisk aspekt til dette; jo bedre en forstår andre og deres atferd, desto vanskeligere er det å behandle et menneske som en ting. Unge overgripere trenger ofte mye bistand og hjelp i forhold til å ”mentalisere” bedre. En vesentlig målsetting er å skape størst gradav normalitet i hverdagen og hjelpe til med å utvikle beboerens positive egenskaper. Vanlig seksualundervisning er en del av det helhetlige behandlingsopplegget. Sosial veiledning og trening er ofte viktig for mange av beboerne.

ADHD og Asperger, gjerne med tilleggsproblematikk som angst, tvangslidelser og psykoser krever en struktur med svært tydelige og forutsigbare grenser.

Avgjørende for god behandling er også relasjonsbygging, kontinuitet og trygghet i miljøterapien. Det er vesentlig at voksne rundt beboer gir de samme beskjeder og er konsekvente. Det legges til rette for samarbeid og felles forståelse og tilnæring mellom institusjonen og familien, skolen, barnevern og BUP. Dette for å sikre samkjørt opplegg og unngå at beboeren blir forvirret av motstridende meldinger. Grenser ligger i strukturen: ”Her gjør vi det slik fordi…” Vise til lover og regler. Enhetsleder, behandler, barnevern og foreldre står for restriksjoner (telefonbruk, TV, data, utgang og liknende). Det vektlegges forutsigbare og oversiktlige planer i hverdagen, herunder avtaler med skole, foreldre med mer. Det tas hensyn til beboers kapasitet, funksjonsnivå og resurser. Personalet støtter opp om særskilte interesser.

Lav EE (Expressed Emotions) er avgjørende for ro og for å sørge for færrest mulige konflikter i miljøet. Det legges til rette for at beboeren kan delta i felles aktiviteter med andre barn, men på egne premisser. Man velger egnede aktiviteter og gjør dem forståelige og interessante. Personalet hjelper beboeren til å utvikle en forståelse for at deres verdensoppfatning tidvis kan skille seg fra andres. Miljøpersonalet overser avvik som ikke er belastende for andre (at personen vandrer omkring, tar på ting etc.). Man unngår å diskutere unødig. Personalet tolker atferd for å oppdage misforståelser. Det er vesentlig å relatere problemene til tilstanden, og ikke vond vilje eller latskap.

Nødvendig utredning og medisinsk behandling skal sikres gjennom et samarbeid mellom BUP, fastlege og vår spesialist i psykiatri.