Av Tuva Ludahl Iversen
Idrettspedagog Unicare Jeløy


Mer enn idrett og prestasjon

Som idrettspedagog i spesialisthelsetjenesten på syvende året jobber jeg overraskende lite med idrett og sport. Det handler sjelden om prestasjon. Langt oftere handler det om å hjelpe mennesker til å finne retning, funksjon og mening i en hverdag som er endret av sykdom eller skade.

Eller kanskje er det faktisk en sport i seg selv å veilede pasienter til å endre adferdsmønstre, øke fysisk funksjon og gjennom dette oppnå bedre livskvalitet. For spørsmålet blir: Hvor starter vi? Hvor på knuten er det riktig å begynne å nøste?

Gjennom årene har jeg møtt pasienter med svært ulike utfordringer og diagnoser – blant annet sykelig overvekt, ryggmargsskader, amputasjoner, revmatoid artritt, fibromyalgi, Parkinsons sykdom, hjerneslag, nevropati og ulike kreftdiagnoser. Fellesnevneren er for mange: Et ønske om å fungere bedre i hverdagen og oppleve mer livskvalitet.

Hva er egentlig rehabilitering?

Rehabilitering er sosial- og helsetjenester som har til formål å gjenvinne fysisk, kognitiv eller sosial funksjonsevne som er tapt på grunn av sykdom eller skade (Mæhlum, 2024). Funksjonsevnen er redusert, men ikke tapt, ellers hadde det ikke vært et rehabiliteringspotensial der.

Pasienter som kommer inn til rehabilitering på Unicare Jeløy har ulik grad av funksjonstap og et ønske om å «bli bedre». Samtidig handler rehabilitering om mer enn bare funksjon. Det handler også om muligheten til å leve et liv som oppleves meningsfullt, innenfor de forutsetningene man har, her og nå. 

Når vi rammes av sykdom eller skade, kan det også endre måten vi lever på. Noen trekker seg unna, blir mer passive eller slutter gradvis å gjøre ting som tidligere ga mening og glede. Ofte er dette forståelige forsøk på å beskytte seg mot smerte, utmattelse, frykt eller andre former for ubehag. Over tid kan likevel konsekvensen være at livet blir stadig mer begrenset. 

Hvordan kan vi som fagpersoner hjelpe pasienter til å leve et mer rikt og meningsfullt liv med de forutsetningene, funksjonsevnen og ønskene de har for hverdagen sin?

Når målene blir diffuse

Hos oss på Unicare Jeløy tar vi imot nye pasienter hver uke, og jeg møter derfor mennesker som på ulike måter ønsker seg et bedre liv. I mitt første møte med dem, formulerer de seg ofte slik:

«Jeg ønsker å bli bra»
«Jeg vil være frisk»
«Jeg må bli kvitt smertene»
«Jeg ønsker å få det bedre»
«Jeg vil ikke ha det sånn»
«Jeg skulle gjerne bare orke litt mer»

Formuleringer som dette er viktig å ha som utgangspunkt, fordi det sier noe om pasientens livssituasjon her og nå. I rehabilitering blir mål og ønsker ofte knyttet til symptomer som «mindre smerter», «mer energi» eller «å bli sterkere». Samtidig så sier mål som dette lite om hva pasienten faktisk ønsker å kunne gjøre eller bruke livet sitt på. Når målene konkretiseres, blir det lettere for oss som fagpersoner å velge tiltak som støtter det pasienten ønsker å oppnå, og å vurdere om tiltakene faktisk fører i riktig retning. Samtidig blir fremgangen tydeligere for pasienten selv – ikke bare som mindre symptomer, men som konkrete tegn på at hen beveger seg mot et liv med mer av det som er viktig og meningsfullt.

Verdier gir retning

Verdier handler ikke nødvendigvis om store ord eller langsiktige planer. Det handler ofte om noe helt grunnleggende: Hva ønsker jeg at livet mitt skal inneholde mer av? Hva er viktig for meg? Hvilken retning ønsker jeg å bevege meg i?

For noen handler det om å kunne være en mer aktiv besteforelder. For andre handler det om å delta mer sosialt, gjenoppta en hobby de har mistet eller å kunne gå en tur med en venn i skogen igjen. Når mål kobles til verdier, blir det ofte lettere å forstå hvorfor endring er viktig.

Fra et ACT-perspektiv handler livskvalitet mindre om fravær av ubehag, og mer om å leve i tråd med det som er viktig for oss, sammen med det som også gjør vondt. Dette samsvarer med Acceptance and Commitment Therapy (ACT), hvor målet ikke nødvendigvis er å fjerne ubehag, men å utvikle evnen til å handle i tråd med egne verdier – også når livet er krevende. Hayes og kolleger beskriver dette som «psykologisk fleksibilitet» – evnen til å fortsette i retning av det som er viktig, selv når tanker, følelser eller symptomer står i veien (Hayes et al., 2006)

Adferd og motstand på veien

Adferd er sentralt i rehabilitering når vi skal gjøre noe nytt eller fremmed. Hva gjør vi når smertene kommer? Hva gjør vi når vi blir redde, slitne eller usikre? I hvilken retning tar handlingene våre oss over tid?

I møte med å gjøre noe nytt eller å bevege seg i retning av det som er viktig for oss, vil det ofte dukke opp motstand. Det kan være vonde tanker, usikkerhet, frustrasjon eller frykt for å mislykkes. Slike følelser er en naturlig del av det å være menneske, men de påvirker også adferden vår i den ene eller den andre retningen. Målet er derfor ikke nødvendigvis å vente til ubehaget er borte før pasienten handler. 
En viktig del av rehabiliteringen kan være å utforske hvilke handlinger som bringer pasienten nærmere det som er viktig, og øve på disse i små, gjennomførbare steg – også når ubehaget er til stede.

En ny retning videre 

Jeg tror mange pasienter i større grad har behov for veiledning rundt mål, verdier og forventninger når de kommer til rehabilitering. Ikke fordi ønskene deres er feil, men fordi det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne, og for å se helheten i helsa slik at de kan fortsette prosessen hjemme etter rehabilitering.

Kanskje er ikke rehabilitering først og fremst et spørsmål om å komme tilbake til den man var før. Kanskje handler det heller om å finne en ny retning videre, med de forutsetningene man har akkurat nå, selv om smertefulle tanker og følelser følger med på veien.

Vår oppgave som fagperson er ikke bare å bidra til bedre funksjon, men også å hjelpe pasienter til å forstå hva de ønsker å bruke funksjonen sin til i livet fremover. På den måten kan vi hjelpe dem med å fylle livet med mer av det som er viktig for dem, sammen med det som også er utfordrende. 

 

Referanser


Hayes, S. C., Luoma, J. B., Bond, F. W., Masuda, A., & Lillis, J. (2006). Acceptance and Commitment Therapy: Model, processes and outcomes. Behaviour Research and Therapy, 44(1), 1–25.

Mæhlum, S. (2024, 25. november). Rehabilitering. Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/rehabilitering