I gruppen med traumelidelser har institusjonen lang erfaring med unge jenter som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Institusjonens kompetanse på ”unge overgripere” og personalets erfaring vedrørende å samtale om ”normal seksualitet” er som eksempel nyttig også i møte med unge som selv er utsatt for overgrep. Unge overgripere og unge utsatt for overgrep plasseres naturlig nok ikke sammen.

USE har som mål å sette beboeren i stand til å gjennomgå traumespesifikk behandling ved BUP, ved først å styrke kognitiv, emosjonell og fysisk mestring, gjennom miljøterapi med fokus på relasjonsarbeid og positive aktiviteter. Støtte fra omsorgspersonene er en viktig faktor for hvordan barnet mestrer ettervirkingen av traumer. De voksne må tro på og bekrefte barnets opplevelse, tåle barnets følelser og håndtere egne følelsesmessige reaksjoner.

Behandling må være spesifikk i forhold til ulike områder av komplekse traumereaksjoner. Man kan operere med 4 mål:

  1. Sikkerhet. Miljøet (hjemme, skole og andre steder) må være trygt for barnet.
  2. Ferdighetsutvikling innen områdene regulering av affekt og mellompersonlig fungering.
  3. Meningsskaping om tidligere traumatiske hendelser slik at barnet kan bli til en person som ser mer positive, tilpasningsmessige syn på seg selv nå, og også få godt håp om fremtiden.
  4. Styrke motstandskraft (resilience) og integrering i et sosialt nettverk.

Den første miljøterapeutiske oppgaven er å skape et miljø for beboeren som gir trygghet og omsorg og som er på en slik måte at beboer kan begynne å få det bedre. Det er også avgjørende å aktivisere familie, skole og andre aktuelle omsorgspersoner for å skape et så trygt og godt miljø som mulig i institusjonen. Først når dette er gjort, blir det mulig å gi behandling for psykiske og relasjonelle skader, samt hjelp med utvikling av ferdigheter som har gått tapt eller som aldri har blitt utviklet. Utvikling av disse grunnleggende ferdighetene (regulering av affekt og relasjonsevner) skjer i en behandlingsmessig sammenheng, men må også skje i et samarbeid mellom for eksempel BUP og miljøterapeutene, slik at de grunnleggende ferdighetene kan bli styrket både i enheten og på andre arenaer. Det er her disse ferdighetene skal praktiseres i hverdagslige situasjoner over tid.

Tiltak må være fasebaserte for å unngå overbelastning på beboeren. Risikoen ellers blir at beboeren aldri får fullført noe læring. Traumespesifikke omsorg og behandling kommer i gang ved at beboer ”pakkes godt inn” og følges tett opp av personalet, da denne behandlingen typisk setter i gang sterke emosjonelle reaksjoner hos beboerne. Miljøpersonalet styrker og bygger selvregulerende ferdigheter ved at det skapes en strukturert og forutsigbar hverdag gjennom rutiner og ritualer.

Miljøterapien søker å skape en trygg tilknytning mellom den unge og de voksne som skal bidra til en helhetlig omsorgssituasjon som igjen skal bidra til økt selvstendighet og økt livsutfoldelse. Personalet skal ha en åpen og direkte holdning i forhold til det å snakke om traumatiske hendelser. Ved at miljøterapeutene våger å sette ord på ”vanskelige temaer”, formidler de en holdning om at det vonde kan snakkes om, og personalet fremstår dermed som gode rollemodeller i forhold til nødvendig åpenhet.

Medisinering kan være et supplement til miljø- og samtaleterapien, for å gjøre behandlingen håndterbar for beboeren. Dette skjer i samråd med BUP og barnevern, evt. foreldre. Ved medisinering velges primært SSRI. Serumkontroller for monitorering av medikasjon/complience. Ved behov for ytterligere utredninger, henviser institusjonens psykiater beboerne til BUP eller sykehus.